Bønn for ilden
I den keltiske tradisjonen var ilden et symbol for et guddommelige nærvær.
Forestillingen hadde førkristen opprinnelse, men ble videreført i de kristne
klostrene. Her skulle ilden brenne uten stans, dag og natt, år ut og år inn, som
uttrykk for Guds tilstedeværelse.
Det fortelles at i klosteret til Irlands
nasjonalhelgen, St. Brigid (450-520) i Kildare,
skal ilden ha brent sammenhengende i over
tusen år.
For å holde ilden levende utformet man
bønner for å nøre den opp om morgenen og
for å dekke den til om kvelden. Etter hvert
spredde denne skikken seg fra klostrene til
hjemmene, og her overlevde den som en del av
den religiøse folkekulturen.
Her kunne man be slik:
Morgenbønn for å nøre opp ilden
I denne morgen, mens jeg nører opp ilden,
ber jeg om at Guds kjærlighets flamme må brenne i mitt hjerte,
og i hjertene til alle jeg møter i dag.
Jeg ber om at ingen misunnelse og ingen ondskap,
intet hat og ingen frykt må kvele flammen.
Jeg ber om at ingen likegyldighet og apati,
ingen forakt og stolthet, må skylle som vann over ilden.
Måtte i stedet gnisten fra Guds kjærlighet tenne kjærligheten i mitt hjerte,
slik at den kan brenne klart gjennom dagen.
Måtte jeg få varme dem som er ensomme,
de som har kalde og livløse hjerter,
slik at alle kan kjenne velværet av Guds kjærlighet.
4